< Job 16 >

1 Then responded Job, and said: —
Da tok Job til orde og sa:
2 I have heard many such things, Wearisome comforters, are ye all!
Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Is there to be an end to windy words? Or what so strongly exciteth thee, that thou must respond?
Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 I also, like you, could speak, —If your soul were in the place of my soul, I could string together words against you, and could therewith shake over you my head.
Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 I could make you determined, by my mouth, and then my lip-solace should restrain you.
jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
6 Though I do speak, unassuaged is my stinging pain, —And, if I forbear, of what am I relieved?
Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 But, now, hath he wearied me, thou hast destroyed all my family;
Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 And, having captured me, it hath served, as a witness; and so my wasting away hath risen up against me, in my face, it answereth.
Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 His anger, hath torn and persecuted me, He hath gnashed upon me with his teeth, Mine adversary, hath sharpened his eyes for me.
Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 They have gaped upon me with their mouth, With reproach, have they smitten my cheek, Together, against me, have they closed their ranks.
De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
11 GOD doth abandon me to him that is perverse, and, into the hands of the lawless, he throweth me headlong.
Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 At ease, was I when he shattered me, Yea he seized me by my neck, and dashed me in pieces, then set me up for himself as a mark:
Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 His archers came round against me, He clave asunder my reins, and spared not, He poured out, on the earth, my gall:
Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 He made a breach in me, breach upon breach, He ran upon me, like a mighty man.
Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 Sackcloth, sewed I on my skin, and rolled—in the dust—my horn:
Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
16 My face, is reddened from weeping, and, upon mine eyelashes, is the death-shade: —
mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Though no violence was in my hands, and, my prayer, was pure.
Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 O earth! do not cover my blood, and let there be no place for mine outcry.
Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
19 Even now, lo! in the heavens, is my witness,
Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 And, he that voucheth for me is on high. My friends are, they who scorn me, Unto GOD, hath mine eye shed tears: —
Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 That one might plead, for a man, with GOD, —Even a son of man, for his friend!
at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 When, a few years, come, then, by a path by which I shall not return, shall I depart.
for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

< Job 16 >