Exodus 5

1 And afterwards, Moses and Aaron went in and said unto Pharaoh, —Thus, saith Yahweh God of Israel, Let my people go, that they may hold a festival to me in the desert.

Derefter gikk Moses og Aron inn til Farao og sa: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høitid for mig i ørkenen!

2 Then said Pharaoh, Who is Yahweh that I should hearken to his voice, to let Israel go? I know not Yahweh, and certainly. Israel, will I not let go!

Men Farao sa: Hvem er Herren som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare.

3 And they said, the God of the Hebrews, hath met with us, —let us go, we pray thee, a journey of three days into the desert and sacrifice to Yahweh our God, lest he fall upon us with pestilence or with sword.

Da sa de: Hebreernes Gud har møtt oss; la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd!

4 And the king of Egypt said unto them, Wherefore O Moses and Aaron should ye loose the people from their works? Get you to your burdens.

Men kongen i Egypten sa til dem: Hvorfor vil I, Moses og Aron, dra folket fra dets arbeid? Gå og gjør det I skal!

5 And Pharaoh said, Lo! many—now, are the people of the land, —and are ye to make them rest from their burdens?

Så sa Farao: Se, folket er nu blitt altfor tallrikt i landet, og så vil I dra dem bort fra det de har å gjøre!

6 So then Pharaoh gave command on that day, unto the taskmasters over the people and unto their overseers—saying:

Og samme dag bød Farao arbeidsfogdene og opsynsmennene over folket og sa:

7 Ye shall no more give straw unto the people, for making the bricks as heretofore: Let them, go, themselves, so shall they gather for themselves straw:

I skal ikke mere gi folket halm til teglarbeidet, som før; de skal selv gå og sanke sig halm.

8 Nevertheless, the fixed number of bricks, which they have been making heretofore, shall ye lay upon them, ye shall not diminish therefrom, —for idle, they are, on this account, it is that they are making an outcry, saying, We must go our way, we must sacrifice to our God.

Men den samme mengde teglsten som de før har gjort, skal I pålegge dem; I skal ikke avkorte noget i deres arbeid. For de er dovne; derfor skriker de og sier: La oss gå og ofre til vår Gud!

9 The service must be made heavy on the men that they may labour on it, —and let them not pay regard to words of falsehood.

Legg tungt arbeid på disse mennesker, så de har nok med det og ikke hører efter løgnaktige ord!

10 Then went forth the taskmasters of the people and their overseers, and spake unto the people, —saying, —Thus, saith Pharaoh, I am not going to give you straw,

Da gikk arbeidsfogdene og opsynsmennene ut og sa til folket: Så sier Farao: Jeg gir eder ikke lenger halm.

11 Ye yourselves go fetch you straw, of any ye can find, —yet hath there not been diminished from your service a single thing.

Gå selv og finn eder halm, hvor I kan; Men i eders arbeid skal det ikke avkortes noget.

12 So the people dispersed themselves throughout all the land of Egypt, —to gather stubble for straw:

Da spredte folket sig over hele Egyptens land for å sanke stubber til å bruke istedenfor halm.

13 the taskmasters, meanwhile, being urgent saying, —Complete your works, The task of a day, in its day, as when the straw was provided.

Men arbeidsfogdene drev på og sa: Gjør eders arbeid ferdig, fullt dagsverk for hver dag, likesom dengang I hadde halm.

14 Then were beaten the overseers of the sons of Israel, whom the taskmasters of Pharaoh had set over them saying: Wherefore have ye not completed your task for making bricks, as heretofore, so also, yesterday and, to-day?

Og opsynsmennene som Faraos arbeidsfogder hadde satt over Israels barn, fikk hugg, og arbeidsfogdene sa til dem: Hvorfor har I ikke gjort ferdig den fastsatte mengde teglsten, likesom før, hverken igår eller idag?

15 Then came in the overseers of the sons of Israel, and made outcry unto Pharaoh, saying, Wherefore shouldst thou do thus to thy servants?

Da gikk opsynsmennene over Israels barn til Farao og klaget høilydt for ham og sa: Hvorfor gjør du således med dine tjenere?

16 No straw, is given to thy servants, yet bricks, —they keep saying to us—make ye! And lo, thy servants, are beaten—thou dost, therefore, wrong thy people.

Dine tjenere får ikke halm, og allikevel sier de til oss: Gjør tegl! Og så får dine tjenere hugg, enda det er ditt eget folk som har skylden.

17 But he said: Idle, ye are—idle, on this account, are, ye, saying, We must take our journey, we must sacrifice to Yahweh.

Men han sa: Dovne er I, dovne! Derfor sier I: Vi vil gå og ofre til Herren.

18 Now, therefore, go labour, but, straw, shall not be given you, —yet the tale of bricks, shall ye render.

Så gå nu og arbeid! Halm får I ikke, men den fastsatte mengde tegl skal I komme med.

19 Then did the overseers of the sons of Israel see themselves to be in an evil case, when it was said, —Ye shall not diminish from your bricks—the task of a day, in its day

Israels barns opsynsmenn så at de var ille farne, da det blev sagt til dem: I skal ikke avkorte noget i den teglsten I skal ha ferdig - fullt dagsverk for hver dag!

20 So they fell upon Moses and upon Aaron, stationing themselves to meet them, —as they came forth from Pharaoh;

Og da de kom ut fra Farao, møtte de Moses og Aron, som stod og ventet på dem.

21 and they said unto them, Yahweh look upon you and judge, —in that ye have made us odious in the eyes of Pharaoh and in the eyes of his servants, putting a sword into their hand to slay us.

Og de sa til dem: Herren hjemsøke eder og dømme eder fordi I har ført oss i vanrykte hos Farao og hans tjenere, så I har gitt dem sverd i hånden til å slå oss ihjel.

22 And Moses returned unto Yahweh and said, —O My Lord wherefore hast thou caused harm to this people? Wherefore now didst thou send me?

Da vendte Moses sig igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du gjort så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt mig?

23 seeing that from what time I came in unto Pharaoh to speak in thy name, he hath done harm to this people, and thou hast not delivered, thy people,

For fra den stund jeg gikk inn til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har aldeles ikke hjulpet ditt folk.