Job 6
1 Then Job answered and said,
Da tok Job til orde og sa:
2 Oh that my vexation were but weighed, and my calamity laid in the balances together!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 For now it would be heavier than the sand of the seas: therefore have my words been rash.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 For the arrows of the Almighty are within me, the poison whereof my spirit drinketh up: the terrors of God do set themselves in array against me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Doth the wild ass bray when he hath grass? or loweth the ox over his fodder?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Can that which hath no savour be eaten without salt? or is there any taste in the white of an egg?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 My soul refuseth to touch [them]; they are as loathsome meat to me.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Oh that I might have my request; and that God would grant [me] the thing that I long for.
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 Even that it would please God to crush me; that he would let loose his hand, and cut me off!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Then should I yet have comfort; yea, I would exult in pain that spareth not: for I have not denied the words of the Holy One.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 What is my strength, that I should wait? and what is mine end, at I should be patient?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Is my strength the strength of stones? or is my flesh of brass?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Is it not that I have no help in me, and that effectual working is driven quite from me?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 To him that is ready to faint kindness [should be shewed] from his friend; even to him that forsaketh the fear of the Almighty.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 My brethren have dealt deceitfully as a brook, as the channel of brooks that pass away;
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 Which are black by reason of the ice, [and] wherein the snow hideth itself:
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 What time they wax warm, they vanish: when it is hot, they are consumed out of their place.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 The caravans [that travel] by the way of them turn aside; they go up into the waste, and perish.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 The caravans of Tema looked, the companies of Sheba waited for them.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 They were ashamed because they had hoped; they came thither, and were confounded.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 For now ye are nothing; ye see a terror, and are afraid.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Did I say, Give unto me? or, offer a present for me of your substance?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Or, Deliver me from the adversary’s hand? or, Redeem me from the hand of the oppressors?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Teach me, and I will hold my peace: and cause me to understand wherein I have erred.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 How forcible are words of uprightness! but what doth your arguing reprove?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Do ye imagine to reprove words? seeing that the speeches of one that is desperate are as wind.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Yea, ye would cast [lots] upon the fatherless, and make merchandise of your friend.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Now therefore be pleased to look upon me; for surely I shall not lie to your face.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Return, I pray you, let there be no injustice; yea, return again, my cause is righteous.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Is there injustice on my tongue? cannot my taste discern mischievous things?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
