Job 30

1 But now they that are younger than I hold me in derision, Whose fathers I would have disdained to set with the dogs of my flock.

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 Of what use to me would be even the strength of their hands, To whom old age is lost?

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 By want and hunger they are famished; They gnaw the dry desert, The darkness of desolate wastes.

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 They gather purslain among the bushes, And the root of the broom is their bread.

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 They are driven from the society of men; There is a cry after them as after a thief.

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 They dwell in gloomy valleys, In caves of the earth and in rocks.

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 They bray among the bushes; Under the brambles are they stretched out.

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 An impious and low-born race, They are beaten out of the land.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 And now I am become their song; Yea, I am their by-word!

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 They abhor me, they stand aloof from me; They forbear not to spit before my face.

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 Yea, they let loose the reins, and humble me; They cast off the bridle before me.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 On my right hand riseth up the brood; They thrust away my feet; They cast up against me their destructive ways.

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 They break up my path; They hasten my fall, —They who have no helper!

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 They come upon me as through a wide breach; Through the ruins they rush in upon me.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 Terrors are turned against me; They pursue my prosperity like the wind, And my welfare passeth away like a cloud.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 And now my soul poureth itself out upon me; Days of affliction have taken hold of me.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 By night my bones are pierced; they are torn from me, And my gnawers take no rest.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 Through the violence of my disease is my garment changed; It bindeth me about like the collar of my tunic.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 He hath cast me into the mire, And I am become like dust and ashes.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 I call upon Thee, but thou dost not hear me; I stand up before thee, but thou regardest me not.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 Thou art become cruel to me; With thy strong hand dost thou lie in wait for me.

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 Thou liftest me up, and causest me to ride upon the wind; Thou meltest me away in the storm.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 I know that thou wilt bring me to death, To the place of assembly for all the living.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 When He stretcheth out his hand, prayer availeth nothing; When He bringeth destruction, vain is the cry for help.

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 Did not I weep for him that was in trouble? Was not my soul grieved for the poor?

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 But when I looked for good, then evil came; When I looked for light, then came darkness.

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 My bowels boil, and have no rest; Days of anguish have come upon me.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 I am black, but not by the sun; I stand up, and utter my cries in the congregation.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 I am become a brother to jackals, And a companion to ostriches.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 My skin is black, and falleth from me, And my bones burn with heat.

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 My harp also is turned to mourning, And my pipe to notes of grief.

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.