Job 14
1 Man, that is born of woman, Is of few days, and full of trouble.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 He cometh forth as a flower, and is cut down; He fleeth also as a shadow, and continueth not.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 And dost thou fix thine eyes upon such a one? And dost thou bring me into judgment with thee?
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Who can produce a clean thing from an unclean? Not one.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Seeing that his days are determined, And the number of his months, with thee, And that thou hast appointed him bounds which he cannot pass,
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 O turn thine eyes from him, and let him rest, That he may enjoy, as a hireling, his day!
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 For there is hope for a tree, If it be cut down, that it will sprout again, And that its tender branches will not fail;
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Though its root may have grown old in the earth, And though its trunk be dead upon the ground,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 Through the scent of water it will bud, And put forth boughs, like a young plant.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 But man dieth, and he is gone! Man expireth, and where is he?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 The waters fail from the lake; And the stream wasteth and drieth up;
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 So man lieth down, and riseth not; Till the heavens be no more, he shall not awake, Nor be roused from his sleep.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 O that thou wouldst hide me in the under-world! That thou wouldst conceal me till thy wrath be past! That thou wouldst appoint me a time, and then remember me! (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 If a man die, can he live again? All the days of my war-service would I wait, Till my change should come.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Thou wilt call, and I will answer thee; Thou wilt have compassion upon the work of thy hands!
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 But now thou numberest my steps; Thou watchest over my sins.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 My transgression is sealed up in a bag; Yea, thou addest unto my iniquity.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 As the mountain falling cometh to nought, And the rock is removed from its place;
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 As the waters wear away the stones, And the floods wash away the dust of the earth, So thou destroyest the hope of man.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Thou prevailest against him continually, and he perisheth; Thou changest his countenance, and sendest him away.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 His sons come to honor, but he knoweth it not; Or they are brought low, but he perceiveth it not.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 But his flesh shall have pain for itself alone; For itself alone shall his soul mourn.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
