Job 30

1 “And now, laughed at me, Have the younger in days than I, Whose fathers I have loathed to set With the dogs of my flock.

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 Also—the power of their hands, why [is it] to me? On them old age has perished.

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 With want and with harsh famine, They are gnawing a dry place [in] the recent night, [In] desolation and ruin,

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 Those cropping mallows near a shrub, And their food [is] root of broom trees.

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 They are cast out from the midst (They shout against them as a thief),

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 To dwell in a frightful place of valleys, Holes of earth and clefts.

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 They groan among shrubs, They are gathered together under nettles.

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 Sons of folly—even sons without name, They have been struck from the land.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 And now, I have been their song, And I am to them for a byword.

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 They have detested me, They have kept far from me, And from before me have not spared to spit.

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 Because He loosed His cord and afflicts me, And the bridle from before me, They have cast away.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 A brood arises on the right hand, They have cast away my feet, And they raise up against me, Their paths of calamity.

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 They have broken down my path, They profit by my calamity: He has no helper.

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 They come as a wide breach, Under the desolation have rolled themselves.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 He has turned terrors against me, It pursues my abundance as the wind, And as a thick cloud, My safety has passed away.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 And now, in me my soul pours itself out, Days of affliction seize me.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 [At] night my bone has been pierced in me, And my gnawing [pain] does not lie down.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 By the abundance of power, Is my clothing changed, As the mouth of my coat it girds me.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 Casting me into mire, And I have become like dust and ashes.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 I cry to You, And You do not answer me, I have stood, and You consider me.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 You are turned to be fierce to me, With the strength of Your hand, You oppress me.

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 You lift me up, You cause me to ride on the wind, And You melt—You level me.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 For I have known You bring me back [to] death, And [to] the house appointed for all living.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 Surely not against the heap Does He send forth the hand, Though they have safety in its ruin.

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 Did I not weep for him whose day is hard? My soul has grieved for the needy.

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 When I expected good, then comes evil, And I wait for light, and darkness comes.

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 My bowels have boiled, and have not ceased, Days of affliction have gone before me.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 I have gone mourning without the sun, I have risen, I cry in an assembly.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 I have been a brother to dragons, And a companion to daughters of the ostrich.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 My skin has been black on me, And my bone has burned from heat,

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 And my harp becomes mourning, And my pipe the sound of weeping.”

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.