Job 6
1 But Job answered and said,
Da tok Job til orde og sa:
2 Oh that one would indeed weigh the wrath that is upon me, and take up my griefs in a balance together!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 And verily they would be heavier than the sand by the seashore: but, as it seems, my words are vain.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 For the arrows of the Lord are in my body, whose violence drinks up my blood: whenever I am going to speak, they pierce me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 What then? will the wild ass bray for nothing, if he is not seeking food? or again, will the ox low at the manger, when he has a fodder?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Shall bread be eaten without salt? or again, is there taste in empty words?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 For my wrath can’t cease; for I perceive my food as the smell of a lion [to be] loathsome.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 For oh that he would grant [my desire], and my petition might come, and the Lord would grant my hope!
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 Let the Lord begin and wound me, but let him not utterly destroy me.
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Let the grave be my city, upon the walls of which I have leaped: I will not shrink from it; for I have not denied the holy words of my God.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 For what is my strength, that I continue? what is my time, that my soul endures?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Is my strength the strength of stones? or is my flesh of brass?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Or have I not trusted in him? but help is [far] from me.
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 Mercy has rejected me; and the visitation of the Lord has disregarded me.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 My nearest relations have not regarded me; they have passed me by like a failing brook, or like a wave.
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 They who used to reverence me, now have come against me like snow or congealed ice.
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 When it has melted at the approach of heat, it is not known what it was.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 Thus I also have been deserted of all; and I am ruined, and become an outcast.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Behold the ways of the Thaemanites, you that mark the paths of the Sabaeans.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 They too that trust in cities and riches shall come to shame.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 But you also have come to me without pity; so that beholding my wound you are afraid.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 What? have I made any demand of you? or do I ask for strength from you,
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 to deliver me from enemies, or to rescue me from the hand of the mighty ones?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Teach you me, and I will be silent: if in anything I have erred, tell me.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 But as it seems, the words of a true man are vain, because I do not ask strength of you.
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Neither will your reproof cause me to cease my words, for neither will I endure the sound of your speech.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Even because you attack the fatherless, and insult your friend.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 But now, having looked upon your countenances, I will not lie.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Sit down now, and let there not be unrighteousness; and unite again with the just.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 For there is no injustice in my tongue; and does not my throat meditate understanding?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
