Proverbs 9
1 Wisdom hath builded her house, she hath hewn out her seven pillars:
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 She hath killed her beasts; she hath mingled her wine; she hath also furnished her table.
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 She hath sent forth her maidens: she crieth upon the highest places of the city,
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 Whoso [is] simple, let him turn in hither: [as for] him that wanteth understanding, she saith to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 Come, eat of my bread, and drink of the wine [which] I have mingled.
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Forsake the foolish, and live; and go in the way of understanding.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 He that reproveth a scorner getteth to himself shame: and he that rebuketh a wicked [man getteth] himself a blot.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Reprove not a scorner, lest he hate thee: rebuke a wise man, and he will love thee.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Give [instruction] to a wise [man], and he will be yet wiser: teach a just [man], and he will increase in learning.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 The fear of the LORD [is] the beginning of wisdom: and the knowledge of the holy [is] understanding.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 For by me thy days shall be multiplied, and the years of thy life shall be increased.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 If thou be wise, thou shalt be wise for thyself: but [if] thou scornest, thou alone shalt bear [it].
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 A foolish woman [is] clamorous: [she is] simple, and knoweth nothing.
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 For she sitteth at the door of her house, on a seat in the high places of the city,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 To call passengers who go right on their ways:
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 Whoso [is] simple, let him turn in hither: and [as for] him that wanteth understanding, she saith to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 Stolen waters are sweet, and bread [eaten] in secret is pleasant.
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
