Job 39
1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? [or] canst thou mark when the hinds do calve?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Canst thou number the months [that] they fulfil? or knowest thou the time when they bring forth?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 They bow themselves, they bring forth their young ones, they cast out their sorrows.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Their young ones are in good liking, they grow up with corn; they go forth, and return not unto them.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Who hath sent out the wild ass free? or who hath loosed the bands of the wild ass?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 Whose house I have made the wilderness, and the barren land his dwellings.
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 He scorneth the multitude of the city, neither regardeth he the crying of the driver.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 The range of the mountains [is] his pasture, and he searcheth after every green thing.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Will the unicorn be willing to serve thee, or abide by thy crib?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Canst thou bind the unicorn with his band in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Wilt thou trust him, because his strength [is] great? or wilt thou leave thy labour to him?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Wilt thou believe him, that he will bring home thy seed, and gather [it into] thy barn?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 [Gavest thou] the goodly wings unto the peacocks? or wings and feathers unto the ostrich?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 Which leaveth her eggs in the earth, and warmeth them in dust,
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may break them.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 She is hardened against her young ones, as though [they were] not hers: her labour is in vain without fear;
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 Because God hath deprived her of wisdom, neither hath he imparted to her understanding.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 What time she lifteth up herself on high, she scorneth the horse and his rider.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Hast thou given the horse strength? hast thou clothed his neck with thunder?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Canst thou make him afraid as a grasshopper? the glory of his nostrils [is] terrible.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 He paweth in the valley, and rejoiceth in [his] strength: he goeth on to meet the armed men.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 He mocketh at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from the sword.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 The quiver rattleth against him, the glittering spear and the shield.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 He swalloweth the ground with fierceness and rage: neither believeth he that [it is] the sound of the trumpet.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 He saith among the trumpets, Ha, ha; and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Doth the hawk fly by thy wisdom, [and] stretch her wings toward the south?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Doth the eagle mount up at thy command, and make her nest on high?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the strong place.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 From thence she seeketh the prey, [and] her eyes behold afar off.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 Her young ones also suck up blood: and where the slain [are], there [is] she.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
