Genesis 44
1 And he commanded the steward of his house, saying, Fill the men’s sacks with food, as much as they can carry, and put every man’s money in his sack’s mouth.
Sidan sagde han med den som stod fyre huset hans: «Fyll sekkjerne åt desse mennerne med grjon, so mykje som dei kann føra, og legg pengarne åt kvar av deim ovanpå i sekken hans.
2 And put my cup, the silver cup, in the sack’s mouth of the youngest, and his corn money. And he did according to the word that Joseph had spoken.
Og staupet mitt, sylvstaupet, det skal du leggja øvst i sekken åt den yngste av deim, i hop med kornpengarne hans.» Og han gjorde som Josef sagde honom fyre.
3 As soon as the morning was light, the men were sent away, they and their asses.
Um morgonen, med same det ljosna, let dei mennerne fara av stad med asni sine.
4 And when they were gone out of the city, and not yet far off, Joseph said to his steward, Up, follow after the men; and when you do overtake them, say to them, Why have you rewarded evil for good?
Dei var ikkje langt utum byen komne, då Josef sagde med den som stod fyre huset hans: «Upp, og set etter mennerne, og fyrst du når deim att, so seg ned deim: «Kvi løner de godt med ilt?
5 Is not this it in which my lord drinks, and whereby indeed he divines? you have done evil in so doing.
Er ikkje dette det staupet som husbonden min drikk av, og som han plar spå i? Dette var ille gjort av dykk!»»
6 And he overtook them, and he spoke to them these same words.
Og han tok deim att, og sagde dette med deim.
7 And they said to him, Why says my lord these words? God forbid that your servants should do according to this thing:
Då sagde dei med honom: «Kvi talar du soleis, herre? Gud frie tenarane dine frå å gjera slikte ting.
8 Behold, the money, which we found in our sacks’ mouths, we brought again to you out of the land of Canaan: how then should we steal out of your lord’s house silver or gold?
Sjå no, dei pengarne som me fann øvst i sekkjerne våre, deim hadde me med hit til deg att frå Kana’ans-landet. Kvi skulde me då stela sylv eller gull utor huset åt husbonden din?
9 With whomsoever of your servants it be found, both let him die, and we also will be my lord’s slaves.
Den av tenarane dine som det vert funne hjå, han skal døy, og me andre skal vera trælarne dine.»
10 And he said, Now also let it be according to your words: he with whom it is found shall be my servant; and you shall be blameless.
«Ja, » sagde han, «lat det vera so som de segjer! Den som det vert funne hjå, skal vera trælen min, men dei andre skal vera saklause.»
11 Then they speedily took down every man his sack to the ground, and opened every man his sack.
So skunda dei seg, og lyfte klyvjarne ned på marki, og løyste upp kvar si klyv.
12 And he searched, and began at the oldest, and left at the youngest: and the cup was found in Benjamin’s sack.
Og han rannsaka; han tok til hjå den eldste, og enda hjå den yngste. Og staupet vart funne i sekken hans Benjamin.
13 Then they rent their clothes, and laded every man his ass, and returned to the city.
Då reiv dei sund klædi sine, og klyvja på asni att, og for attende til byen.
14 And Judah and his brothers came to Joseph’s house; for he was yet there: and they fell before him on the ground.
Og Juda og brørne hans gjekk inn til huset åt Josef, for han var der endå, og dei kasta seg å gruve for honom.
15 And Joseph said to them, What deed is this that you have done? know you not that such a man as I can certainly divine?
Og Josef sagde med deim: «Kva er det de hev gjort no? Veit de ikkje at ein mann som eg kann finna ut det som er dult?»
16 And Judah said, What shall we say to my lord? what shall we speak? or how shall we clear ourselves? God has found out the iniquity of your servants: behold, we are my lord’s servants, both we, and he also with whom the cup is found.
Då sagde Juda: «Kva skal me segja til deg, herre? Korleis skal me taka til ords? Kva skal me orsaka oss med? Gud hev funne brotet åt tenarane dine. Sjå, me vil vera trælarne dine, både me og han som staupet vart funne hjå.»
17 And he said, God forbid that I should do so: but the man in whose hand the cup is found, he shall be my servant; and as for you, get you up in peace to your father.
Men han sagde: «Gud frie meg frå å gjera slikt! Den som staupet vart funnen hjå, han skal vera trælen min. Men de andre kann fara i fred heim til far dykkar.»
18 Then Judah came near to him, and said, Oh my lord, let your servant, I pray you, speak a word in my lord’s ears, and let not your anger burn against your servant: for you are even as Pharaoh.
Då steig Juda fram for honom og sagde: «Høyr meg, herre! Lat tenaren din få tala eit ord til deg, herre, og lat ikkje vreiden din loga upp mot tenaren din! For du er som Farao sjølv!
19 My lord asked his servants, saying, Have you a father, or a brother?
Du spurde oss, herre, og sagde: «Hev de nokon far eller bror?»
20 And we said to my lord, We have a father, an old man, and a child of his old age, a little one; and his brother is dead, and he alone is left of his mother, and his father loves him.
Då sagde me til deg: «Ja, me hev ein gamall far, og han hev ein liten son, som han fekk på sine gamle dagar, bror åt denne sveinen er burte, og han er att åleine etter mor si, og far hans held honom so kjær.»
21 And you said to your servants, Bring him down to me, that I may set my eyes on him.
Og du sagde til oss: «Kom hit til meg med honom, so eg fær sjå honom med mine eigne augo!»
22 And we said to my lord, The lad cannot leave his father: for if he should leave his father, his father would die.
Då sagde me til deg: «Sveinen må ikkje skiljast frå far sin; skilst han ifrå honom, so døyr faren.»
23 And you said to your servants, Except your youngest brother come down with you, you shall see my face no more.
Og du sagde til oss: «Kjem ikkje yngste bror dykkar hit med dykk, so skal de ikkje oftare koma for augo mine.»
24 And it came to pass when we came up to your servant my father, we told him the words of my lord.
Då me so kom heim att til far vår, tenaren din, fortalde me honom kva du hadde sagt, herre.
25 And our father said, Go again, and buy us a little food.
Og far vår sagde: «Far i vegen att og kjøp noko grjon åt oss!»
26 And we said, We cannot go down: if our youngest brother be with us, then will we go down: for we may not see the man’s face, except our youngest brother be with us.
Då sagde me: «Me torer ikkje koma der att. Men er yngste bror vår med oss, so skal me fara der ned. For me fær ikkje koma mannen for augo utan yngste bror vår er med.»
27 And your servant my father said to us, You know that my wife bore me two sons:
Og far vår sagde med oss: «De veit at eg fekk tvo søner med kona mi.
28 And the one went out from me, and I said, Surely he is torn in pieces; and I saw him not since:
Og den eine vart burte for meg, og eg sagde: «Han er visst ihelriven; » for eg hev aldri set honom sidan.
29 And if you take this also from me, and mischief befall him, you shall bring down my gray hairs with sorrow to the grave. (Sheol h7585)
Tek de no denne og ifrå meg, og vert han fyre ei uheppa, so kjem de til å senda dei grå håri mine med sut og harm ned i nåheimen.» (Sheol h7585)
30 Now therefore when I come to your servant my father, and the lad be not with us; seeing that his life is bound up in the lad’s life;
Skal eg no koma heim til far min, og me hev ikkje med oss sveinen, som hjarta hans heng so fast ved,
31 It shall come to pass, when he sees that the lad is not with us, that he will die: and your servants shall bring down the gray hairs of your servant our father with sorrow to the grave. (Sheol h7585)
då vert det dauden hans, med same han ser at sveinen ikkje er med, og me lyt senda dei grå håri åt far vår med sut og sorg ned i nåheimen. (Sheol h7585)
32 For your servant became surety for the lad to my father, saying, If I bring him not to you, then I shall bear the blame to my father for ever.
For eg tok på meg å svara for sveinen hjå far min, og sagde: «Kjem eg ikkje heim til deg att med honom, so skal eg vera saka i det for far min alle mine dagar!»
33 Now therefore, I pray you, let your servant abide instead of the lad a slave to my lord; and let the lad go up with his brothers.
Lat difor meg få vera att i staden for sveinen, og vera trælen din, og lat sveinen få fara heim att med brørne sine.
34 For how shall I go up to my father, and the lad be not with me? lest peradventure I see the evil that shall come on my father.
For korleis kunde eg koma heim att til far min, når sveinen ikkje var med? Eg tolde ikkje sjå på den sorg som då kom yver far min.»
