Proverbs 5
1 My sonne, hearken vnto my wisedome, and incline thine eare vnto my knowledge.
Son min, gjev agt på min visdom, lut øyra ned til mitt vit!
2 That thou maiest regarde counsell, and thy lippes obserue knowledge.
So du kann halda deg gløggtenkt, og lipporne gøyma på kunnskap.
3 For the lippes of a strange woman drop as an honie combe, and her mouth is more soft then oyle.
For honning dryp av skjøkjelippor, og hennar gom er sleipar’ enn olje,
4 But the end of her is bitter as wormewood, and sharpe as a two edged sworde.
men til slutt er ho beisk som malurt, kvass som eit tvieggja sverd.
Hennar føter stig ned til dauden, hennar fet fører radt til helheims. (Sheol h7585)
6 She weigheth not the way of life: her paths are moueable: thou canst not knowe them.
Ho gjeng ikkje livsens stig, gålaus vinglar ho vegvill.
7 Heare yee me nowe therefore, O children, and depart not from the wordes of my mouth.
Og no, søner, høyr på meg, og vik ikkje frå det munnen min mæler!
8 Keepe thy way farre from her, and come not neere the doore of her house,
Lat din veg vera langt frå henne, kom’kje nær til husdøri hennar!
9 Least thou giue thine honor vnto others, and thy yeeres to the cruell:
Annars gjev du din vænleik til andre, åt ein hardstyrar åri dine.
10 Least the stranger should be silled with thy strength, and thy labours bee in the house of a stranger,
Av di eiga vil framande mettast, det du samla med stræv, kjem i annanmanns hus,
11 And thou mourne at thine end, (when thou hast consumed thy flesh and thy bodie)
so du lyt stynja til slutt når ditt hold og kjøt er upptært,
12 And say, How haue I hated instruction, and mine heart despised correction!
og segja: «Kor kunde eg hata tukt, og hjarta mitt vanvyrda age?
13 And haue not obeied the voyce of them that taught mee, nor enclined mine eare to them that instructed me!
Kvi høyrde eg ikkje på meistrarne mine, og lydde på deim som lærde meg?
14 I was almost brought into all euil in ye mids of the Congregation and assemblie.
Nær var eg komen ille i det midt i mengdi som sat til tings.»
15 Drinke the water of thy cisterne, and of the riuers out of the middes of thine owne well.
Drikk or din eigen brunn, det som renn or di eigi kjelda!
16 Let thy fountaines flow foorth, and the riuers of waters in the streetes.
Skulde kjeldorne dine renna på gata, vatsbekkjerne dine ute på torgi?
17 But let them bee thine, euen thine onely, and not the strangers with thee.
Lat deim vera berre for deg, og ikkje for framande med deg!
18 Let thy fountaine be blessed, and reioyce with the wife of thy youth.
Kjelda di vere velsigna, gled du deg i din ungdoms viv.
19 Let her be as the louing hinde and pleasant roe: let her brests satisfie thee at all times, and delite in her loue continually.
Elskhugs-hindi, ynde-gasella - barmen hennar alltid deg kveikje, stødt vere du trylt av hennar kjærleik.
20 For why shouldest thou delite, my sonne, in a strange woman, or embrace the bosome of a stranger?
Kvi skulde du, son min, tryllast av onnor kona, og femna barmen på framand kvinna?
21 For the waies of man are before the eyes of the Lord, and he pondereth all his pathes.
For Herren hev kvar manns vegar for augo, og han jamnar alle hans stigar.
22 His owne iniquities shall take the wicked himselfe, and he shall be holden with the cordes of his owne sinne.
Den gudlause vert fanga i misgjerningarne sine, hans synde-band bind honom fast.
23 Hee shall die for fault of instruction, and shall goe astray through his great follie.
Han døyr av di han ikkje let seg aga, og ved sin store dårskap tumlar han i koll.
