Psalms 137

1 When we sat down by the rivers of Babylon we wept as we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 We hung up our harps on the willow trees.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For those who had taken us captive asked us for a song—our tormentors wanted us to sing a happy song from Jerusalem.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 But how could we sing a song dedicated to the Lord in a pagan land?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget Jerusalem, may my right hand forget how to play;

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 May my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you—if I don't consider Jerusalem my greatest joy.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Lord, please remember what the people of Edom did on the day Jerusalem fell, the ones who said “Tear it down! Destroy it down to its foundations!”

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 Daughter of Babylon, you will be destroyed! Happy is the one who pays you back, who does to you what you did to us!

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Happy is the one who grabs your children and smashes them against the rocks!

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.