Job 10
1 I hate my life! Let me speak freely about my complaints—I can't keep my bitterness to myself.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 I will tell God, “Don't just condemn me—tell me what you have against me.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Do you enjoy accusing me? Why do you reject me, someone you made with your own hands, and yet smile on the scheming of the wicked?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Do you have human eyes? Do you see like human beings do?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Is your life as short as mortal beings? Are your years as brief as those of humanity,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 that you have to examine my wrongs and investigate my sins?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 Even though you know I'm not guilty, no one can save me from you.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 You made me and shaped me with your own hands, and yet you destroy me.
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Remember that you shaped me like a piece of clay—are you now going to turn me back into dust?
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 You poured me out like milk, you curdled me like cheese.
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 You clothed me with skin and flesh; you wove my body together with bones and muscles.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 You granted me life and showed me your kindness; you have taken great care of me.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 But you kept these things hidden in your heart. I know your purpose was
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 to watch me, and if I sinned, then you would not forgive my wrongs.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 If I'm guilty I'm in trouble, if I'm innocent I can't hold my head high because I'm totally disgraced as I look at my sufferings.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 If I do hold my head high you hunt me down like a lion, showing how powerful you are in hurting me.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 You repeat your arguments against me, you pour out more and more of your anger against me, you send fresh armies against me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 So why did you allow me to be born? I wish that I had died, and nobody had ever seen me!
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 It would have been better if I had never existed, taken straight from the womb to the grave.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 I only have a few days left, so why don't you leave me alone so I can have a little peace
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 before I go to where I shall never return from, the land of darkness and the shadow of death—
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 the land of total darkness where death's shadow lies, a place of chaos where light itself is darkness.”
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
