Luke 18
1 And then He told them a parable, the point being that one needs to always pray and not lose heart,
Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
2 saying: “There was a judge in a certain town who did not fear God nor regard man.
«I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
3 But there was a widow in that town, and she kept coming to him, saying, ‘Get justice for me from my adversary.’
I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
4 And for a while he refused; but afterward he said to himself, ‘Even though I don't fear God nor regard man,
Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
5 yet because this widow keeps bothering me, I will defend her, so that her endless coming doesn't wear me out!’”
so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
6 Then the Lord said: “Hear what the unjust judge said.
Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
7 And will not God get justice for His elect who are crying out to Him day and night, indeed being patient with them?
«skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
8 I tell you that He will get justice for them quickly. However, when the Son of the Man comes, will He actually find the faith on the earth?”
Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
9 Then He told this parable to some who trusted in themselves that they were righteous, and despised the rest:
Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
10 “Two men went up to the temple to pray, one a Pharisee and the other a tax collector.
«Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
11 The Pharisee stood and started praying to himself like this: ‘God, I thank you that I am not like all the rest—robbers, unjust, adulterers—or even like this tax collector.
Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
12 I fast twice a week; I tithe all that I get.’
Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
13 The tax collector, staying a good ways off, did not even venture to look up to heaven, but started beating on his chest, saying, ‘God, be merciful to me a sinner!’
Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
14 I say to you that this one went back home justified rather than that one; because everyone who exalts himself will be humbled, but he who humbles himself will be exalted.”
Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
15 Then they even started bringing their babies to Him, that He might touch them; but when the disciples saw it, they rebuked them.
Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
16 But Jesus summoned them and said: “Allow the little children to come to me, and do not hinder them; because the Kingdom of God is of such.
men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
17 I tell you assuredly, whoever does not receive the Kingdom of God the way a little child does will by no means enter it.”
Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
18 A certain ruler asked Him, saying, “Good teacher, what must I do to inherit eternal life?” (aiōnios g166)
Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
19 So Jesus said to him: “Why do you call me good? No one is good except one—God.
«Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
20 You know the commandments: ‘Do not commit adultery, do not murder, do not steal, do not give false testimony, honor your father and your mother.’”
Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
21 And he said, “All these I have kept from my youth.”
«Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
22 Well upon hearing these things Jesus said to him, “You still lack one thing: sell all you have and distribute to the poor, and you will have treasure in heaven; and come, follow me.”
Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
23 But when he heard this he became very sad, because he was extremely rich.
Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
24 When Jesus saw that he became sad, He said: “How difficult it is for those who have riches to enter the Kingdom of God!
Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
25 It is actually easier for a camel to go through the eye of a needle than for a rich man to enter the Kingdom of God!”
Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
26 So the hearers said, “Who then can be saved?”
«Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
27 And He said, “The things that are impossible with men are possible with God.”
Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
28 Then Peter said, “Notice that we have left all and followed you!”
«Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
29 So He said to them, “Assuredly I say to you, there is no one who has left house or parents or brothers or wife or children, for the sake of the Kingdom of God,
Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
31 Then He took the Twelve aside and said to them: “Take note, we are going up to Jerusalem, and all the things that are written by the prophets concerning the Son of the Man will be fulfilled:
So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
32 He will be betrayed to the Gentiles, and will be mocked and insulted and spit upon,
Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
33 and they will scourge and kill Him. And on the third day He will rise again.”
og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
34 But they understood none of these things; this saying was hidden from them, and they did not know what was being said.
Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
35 Then it happened, as He approached Jericho, that a certain blind man was sitting alongside the road begging.
Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
36 Hearing a crowd going by, he asked what it was.
Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
37 So they told him that Jesus the Natsorean was passing by.
Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
38 Well he shouted, saying, “Jesus, Son of David, have mercy on me!”
Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
39 Those who led the way started reproving him, to shut him up; but he kept calling out all the more, “Son of David, have mercy on me!”
Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
40 So Jesus stopped and ordered that he be brought to Him. When he got close He asked him, saying,
Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
41 “What do you want me to do for you?” So he said, “Lord, that I may see again!”
«Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
42 Then Jesus said to him: “See again! Your faith has made you well.”
«No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
43 And immediately he did! and he followed Him, glorifying God. And all who witnessed it gave praise to God.
Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
