Proverbs 5
1 My son, attend to my wisdom, and incline thy ear to my prudence.
Son min, gjev agt på min visdom, lut øyra ned til mitt vit!
2 That thou mayst keep thoughts, and thy lips may preserve instruction. Mind not the deceit of a woman.
So du kann halda deg gløggtenkt, og lipporne gøyma på kunnskap.
3 For the lips of a harlot are like a honeycomb dropping, and her throat is smoother than oil.
For honning dryp av skjøkjelippor, og hennar gom er sleipar’ enn olje,
4 But her end is bitter as wormwood, and sharp as a two-edged sword.
men til slutt er ho beisk som malurt, kvass som eit tvieggja sverd.
Hennar føter stig ned til dauden, hennar fet fører radt til helheims. (Sheol h7585)
6 They walk not by the path of life, her steps are wandering, and unaccountable.
Ho gjeng ikkje livsens stig, gålaus vinglar ho vegvill.
7 Now therefore, my son, hear me, and depart not from the words of my mouth.
Og no, søner, høyr på meg, og vik ikkje frå det munnen min mæler!
8 Remove thy way far from her, and come not nigh the doors of her house.
Lat din veg vera langt frå henne, kom’kje nær til husdøri hennar!
9 Give not thy honour to strangers, and thy years to the cruel.
Annars gjev du din vænleik til andre, åt ein hardstyrar åri dine.
10 Lest strangers be filled with thy strength, and thy labours be in another man’s house,
Av di eiga vil framande mettast, det du samla med stræv, kjem i annanmanns hus,
11 And thou mourn it the last, when thou shalt have spent thy flesh and thy body, and say:
so du lyt stynja til slutt når ditt hold og kjøt er upptært,
12 Why have I hated instruction, and my heart consented not to reproof,
og segja: «Kor kunde eg hata tukt, og hjarta mitt vanvyrda age?
13 And have not heard the voice of them that taught me, and have not inclined my ear to masters?
Kvi høyrde eg ikkje på meistrarne mine, og lydde på deim som lærde meg?
14 I have almost been in all evil, in the midst of the church and of the congregation.
Nær var eg komen ille i det midt i mengdi som sat til tings.»
15 Drink water out of thy own cistern, and the streams of thy own well:
Drikk or din eigen brunn, det som renn or di eigi kjelda!
16 Let thy fountains be conveyed abroad, and in the streets divide thy waters.
Skulde kjeldorne dine renna på gata, vatsbekkjerne dine ute på torgi?
17 Keep them to thyself alone, neither let strangers be partakers with thee.
Lat deim vera berre for deg, og ikkje for framande med deg!
18 Let thy vein be blessed, and rejoice with the wife of thy youth:
Kjelda di vere velsigna, gled du deg i din ungdoms viv.
19 Let her be thy dearest hind, and most agreeable fawn: let her breasts inebriate thee at all times; he thou delighted continually with her love.
Elskhugs-hindi, ynde-gasella - barmen hennar alltid deg kveikje, stødt vere du trylt av hennar kjærleik.
20 Why art thou seduced, my son, by a strange woman, and art cherished in the bosom of another?
Kvi skulde du, son min, tryllast av onnor kona, og femna barmen på framand kvinna?
21 The Lord beholdeth the ways of man, and considereth all his steps.
For Herren hev kvar manns vegar for augo, og han jamnar alle hans stigar.
22 His own iniquities catch the wicked, and he is fast bound with the ropes of his own sins.
Den gudlause vert fanga i misgjerningarne sine, hans synde-band bind honom fast.
23 He shall die, because he hath not received instruction, and in the multitude of his folly he shall be deceived.
Han døyr av di han ikkje let seg aga, og ved sin store dårskap tumlar han i koll.
