Job 16

1 And Job answered and said,

Da tok Job til orde og sa:

2 I have heard many such things: grievous comforters are ye all.

Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

3 Shall words of wind have an end? or what provoketh thee that thou answerest?

Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

4 I also could speak as ye: if your soul were in my soul's stead, I could join together words against you, and shake my head at you;

Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

5 [But] I would encourage you with my mouth, and the solace of my lips should assuage [your pain].

jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

6 If I speak, my pain is not assuaged; and if I forbear, what am I eased?

Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

7 But now he hath made me weary; ...thou hast made desolate all my family;

Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

8 Thou hast shrivelled me up! it is become a witness; and my leanness riseth up against me, it beareth witness to my face.

Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

9 His anger teareth and pursueth me; he gnasheth with his teeth against me; [as] mine adversary he sharpeneth his eyes at me.

Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

10 They gape upon me with their mouth; they smite my cheeks reproachfully; they range themselves together against me.

De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.

11 God hath delivered me over to the iniquitous man, and hurled me into the hands of the wicked.

Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

12 I was at rest, but he hath shattered me; he hath taken me by the neck and shaken me to pieces, and set me up for his mark.

Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

13 His arrows encompass me round about, he cleaveth my reins asunder and doth not spare; he poureth out my gall upon the ground.

Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

14 He breaketh me with breach upon breach; he runneth upon me like a mighty man.

Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

15 I have sewed sackcloth upon my skin, and rolled my horn in the dust.

Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;

16 My face is red with weeping, and on my eyelids is the shadow of death;

mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Although there is no violence in my hands, and my prayer is pure.

Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 O earth, cover not my blood, and let there be no place for my cry!

Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!

19 Even now, behold, my Witness is in the heavens, and he that voucheth for me is in the heights.

Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

20 My friends are my mockers; mine eye poureth out tears unto God.

Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

21 Oh that there were arbitration for a man with God, as a son of man for his friend!

at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

22 For years [few] in number shall pass, — and I shall go the way [whence] I shall not return.

for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.