Luke 18
1 And he spake a parable unto them to the end that they ought always to pray, and not to faint;
Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
2 saying, There was in a city a judge, who feared not God, and regarded not man:
«I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
3 and there was a widow in that city; and she came oft unto him, saying, Avenge me of mine adversary.
I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
4 And he would not for a while: but afterward he said within himself, Though I fear not God, nor regard man;
Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
5 yet because this widow troubleth me, I will avenge her, lest she wear me out by her continual coming.
so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
6 And the Lord said, Hear what the unrighteous judge saith.
Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
7 And shall not God avenge his elect, that cry to him day and night, and [yet] he is longsuffering over them?
«skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
8 I say unto you, that he will avenge them speedily. Nevertheless, when the Son of man cometh, shall he find faith on the earth?
Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
9 And he spake also this parable unto certain who trusted in themselves that they were righteous, and set all others at nought:
Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
10 Two men went up into the temple to pray; the one a Pharisee, and the other a publican.
«Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
11 The Pharisee stood and prayed thus with himself, God, I thank thee, that I am not as the rest of men, extortioners, unjust, adulterers, or even as this publican.
Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
12 I fast twice in the week; I give tithes of all that I get.
Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
13 But the publican, standing afar off, would not lift up so much as his eyes unto heaven, but smote his breast, saying, God, be thou merciful to me a sinner.
Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
14 I say unto you, This man went down to his house justified rather than the other: for every one that exalteth himself shall be humbled; but he that humbleth himself shall be exalted.
Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
15 And they were bringing unto him also their babes, that he should touch them: but when the disciples saw it, they rebuked them.
Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
16 But Jesus called them unto him, saying, Suffer the little children to come unto me, and forbid them not: for to such belongeth the kingdom of God.
men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
17 Verily I say unto you, Whosoever shall not receive the kingdom of God as a little child, he shall in no wise enter therein.
Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
18 And a certain ruler asked him, saying, Good Teacher, what shall I do to inherit eternal life? (aiōnios g166)
Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
19 And Jesus said unto him, Why callest thou me good? none is good, save one, [even] God.
«Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
20 Thou knowest the commandments, Do not commit adultery, Do not kill, Do not steal, Do not bear false witness, Honor thy father and mother.
Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
21 And he said, All these things have I observed from my youth up.
«Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
22 And when Jesus heard it, he said unto him, One thing thou lackest yet: sell all that thou hast, and distribute unto the poor, and thou shalt have treasure in heaven: and come, follow me.
Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
23 But when he heard these things, he became exceeding sorrowful; for he was very rich.
Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
24 And Jesus seeing him said, How hardly shall they that have riches enter into the kingdom of God!
Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
25 For it is easier for a camel to enter in through a needle’s eye, than for a rich man to enter into the kingdom of God.
Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
26 And they that heard it said, Then who can be saved?
«Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
27 But he said, The things which are impossible with men are possible with God.
Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
28 And Peter said, Lo, we have left our own, and followed thee.
«Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
29 And he said unto them, Verily I say unto you, There is no man that hath left house, or wife, or brethren, or parents, or children, for the kingdom of God’s sake,
Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
31 And he took unto him the twelve, and said unto them, Behold, we go up to Jerusalem, and all the things that are written through the prophets shall be accomplished unto the Son of man.
So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
32 For he shall be delivered up unto the Gentiles, and shall be mocked, and shamefully treated, and spit upon:
Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
33 and they shall scourge and kill him: and the third day he shall rise again.
og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
34 And they understood none of these things; and this saying was hid from them, and they perceived not the things that were said.
Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
35 And it came to pass, as he drew nigh unto Jericho, a certain blind man sat by the way side begging:
Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
36 and hearing a multitude going by, he inquired what this meant.
Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
37 And they told him, that Jesus of Nazareth passeth by.
Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
38 And he cried, saying, Jesus, thou son of David, have mercy on me.
Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
39 And they that went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried out the more a great deal, Thou son of David, have mercy on me.
Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
40 And Jesus stood, and commanded him to be brought unto him: and when he was come near, he asked him,
Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
41 What wilt thou that I should do unto thee? And he said, Lord, that I may receive my sight.
«Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
42 And Jesus said unto him, Receive thy sight: thy faith hath made thee whole.
«No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
43 And immediately he received his sight, and followed him, glorifying God: and all the people, when they saw it, gave praise unto God.
Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
