< اَلْمَزَامِيرُ 120 >

تَرْنِيمَةُ ٱلْمَصَاعِدِ إِلَى ٱلرَّبِّ فِي ضِيْقِي صَرَخْتُ فَٱسْتَجَابَ لِي. ١ 1
Ein song til høgtidsferderne. Til Herren ropa eg i mi naud, og han svara meg.
يَارَبُّ، نَجِّ نَفْسِي مِنْ شِفَاهِ ٱلْكَذِبِ، مِنْ لِسَانِ غِشٍّ. ٢ 2
Herre, frels mi sjæl frå ljugarlippa, frå den falske tunga!
مَاذَا يُعْطِيكَ وَمَاذَا يَزِيدُ لَكَ لِسَانُ ٱلْغِشِّ؟ ٣ 3
Kva skal han gjeva deg, og kva meir skal han gjeva deg, du falske tunga?
سِهَامَ جَبَّارٍ مَسْنُونَةً مَعَ جَمْرِ ٱلرَّتَمِ. ٤ 4
Kveste piler til ei kjempa og gløder av einebuska.
وَيْلِي لِغُرْبَتِي فِي مَاشِكَ، لِسَكَنِي فِي خِيَامِ قِيدَارَ! ٥ 5
Usæl eg, som framand er imillom Mesek, og bur ved Kedars tjeld!
طَالَ عَلَى نَفْسِي سَكَنُهَا مَعَ مُبْغِضِ ٱلسَّلَامِ. ٦ 6
Lenge nok hev sjæli mi butt hjå deim som hatar fred.
أَنَا سَلَامٌ، وَحِينَمَا أَتَكَلَّمُ فَهُمْ لِلْحَرْبِ. ٧ 7
Eg er berre fred, men når eg talar, er dei ferdige til strid.

< اَلْمَزَامِيرُ 120 >